Den 3. til 5. juni hadde vi forsommerfest på Spritamäki.
Egentlig startet den 14 dager før med dugnad. Det var en stor dugnadsgjeng som stilte opp og bygde ny utedass, scene og dansegulv. Disse folkene gjorde festen mulig å gjennomføre på en bedre måte en vi trodde var mulig før festen.
På torsdagen før festen begynte campen og fylle seg opp og praten gikk løst og ledig over noen øl. Jack var også med på førfesten og bidro til god stemning.
Fredagen kom og campen var stille. Skremmende stille. En og annen bil listet seg opp grusveien til Spritamäki. Vi begynte å lure på om folk ikke ville ha party på Finnskogen.
Plutselig smalt det til, vi hadde innsjekkingskø på flere hundre meter på Spritamäki! Men alle var glade og lykkelige over å ha funnet frem, flere var så glade at de hadde snakket med Jack allerede!
Etter at alle hadde fått rigget til vognene ble det fyr på grillen og forbrødring med gamle og nye venner over grillmat og øl.
Etter grillmaten hadde sunket var det på tide for DNA & The Cellar Boys og vise hva de dugde til. Og de dugde, folk trivdes på dansegulvet. Hele låven gynget i takt med musikken. Jack gikk faste runder mellom band og publikum og forbrødringen var fullstendig
Lørdagen kom snikende neste morgen. Kaffen på kjøkkenet ble veldig populær. Soling var nok den mest populære aktiviteten før kvelden. Med ett unntak, noen ville ha (mer eller mindre frivillig) ha surströmming til lunch.
Surströmming er som kjent ikke mat, men kjemisk krigføring. Det gikk som det måtte gå, det ble ett brekningsshow uten sidestykke med god latter fra tilskuerne.
Kvelden kom og vi var klare for ett gjensyn med Tostrup Terrasse.
Forventningsfulle og småfulle samlet vi oss i låven for danse og kose oss. Forventningene ble absolutt innfridd, dansegulvet var fullt, låven gynget og svaiet i takt med musikken.
Jack gikk runden sin denne kvelden også med full forbrødring mellom band og publikum.
Sistemann som gikk og la seg hang opp sola før han stupte i seng
Søndagen var den virkelig stille dagen, med kaffe og pakking. Men alle smilte, nesten ingen hadde stemme igjen.
Det var nesten vemodig for alle å skilles siden vi nesten har blitt en stor familie.
Men takk til alle som var der, vi sees på neste fest!
Väinö
Norsk Redneck Forening har alltid eksistert. Folk har bodd på bygdene i generasjoner. De har klart seg med de hadde, hjalp hverandre etter evne og hadde fester sammen. Den gangen het det bygdefolk som hadde fest på lokalet og kjørte til og fra fest med traktor og hengeren full av folk.
